Elefant og mus...

KJÆRE ANNA

Fuglene hadde altså funnet kofferten med tannbørstene og tannkremene på et hotell i Bakau. Nå var det bare å komme seg dit. Boo hadde tilbudt seg å frakte meg. Han hadde en liten tralle som han spente på seg, og jeg hoppet oppi. Jeg sa «Ha det» til Svensken og fuglene før vi satte kursen mot Bakau og kofferten.

Selv om Boo gikk ganske fort, kom nok dette til å ta sin tid. Det var masse trafikk, og Boo måtte passe godt på så han ikke gikk for langt ut i veien. Bilene tutet nesten hver gang de kjørte forbi oss. Det var små og store biler. Noen av dem så ut som om de holdt på å falle fra hverandre, mens andre var så fulle av pynt og farger at man nesten trodde de hadde kledd seg ut. Oppi bilene var det fullt av folk, og hvis det ikke var plass til flere inni bilen, satte de seg oppå taket og holdt seg fast der. Selv om det så litt morsomt ut, tror jeg nok at det var mest farlig.

Boo fortalte om seg selv mens vi skranglet oss bortover veien. Han fortalte at han hadde jobbet på et hotell i mange år, og at det var derfor han hadde lært seg så mange språk. Det hadde vært turister fra hele verden på hotellet, og Boo hadde snappet opp litt her og der.

Det var da jeg begynte å fortelle om deg, Anna. «Jeg har en bestevenn», begynte jeg. «Anna. Hun er en elefant. Og da hun så meg første gangen, var hun livredd.» Husker du det, Anna? Du var såååå redd for meg. Du tok ørene foran ansiktet og gjemte deg. Jeg hadde ikke skjønt noe. Ikke hadde jeg sagt noe stygt eller plaget deg. Du spurte om jeg var en mus. Jeg svarte «Ja!» og du ropte «HJEEELP!» og hoppet i bare forskrekkelse. Ikke visste jeg at han litt tullete onkelen din fra India med de små ørene hadde fortalt deg at elefanter skulle være redde for mus. Men i det du hoppet, satte du fast snabelen i viften i taket og snurret rundt som en virvelvind. Jeg skyndte meg og fikk skrudd av viften og hjulpet deg ned, og siden har vi vært bestiser.

«Ja, det er visst en greie med elefanter», sa Boo. «De er livredde mus, alle sammen». Det ristet i trallen, og stadig vekk måtte Boo kaste seg til siden for ikke å bli truffet av en passerende kassevogn. Disse kassevognene var skikkelig irriterende, for de kjørte alltid langs veikanten og hadde det med å sneie rett forbi oss før de stoppet og sperret veien vår. De stod aldri lenge av gangen, men det var mange av dem, så det skjedde ganske ofte.

«Nå har vi kommet til Turntable», sa Boo. «Gambias første og største rundkjøring». Og mens Boo travet og fortalte, kom en diger lastebil og dultet borti vognen. Jeg klarte ikke å holde meg fast, og ramlet ned på bakken. «STOPP!» ropte jeg, men Boo hørte ikke. Han gikk videre og pratet, uten å ense at han ikke lengre hadde noen passasjer.

Fortumlet klem fra Calvin, som ikke vet helt hva han skal gjøre nå...

PS! Det var hvert fall godt å fortelle litt om deg i dag, Anna.