Kakao og Bakao
KJÆRE ANNA
Det er ikke lurt å legge seg rett på bakken i Gambia. Og det skulle jeg ønske at jeg hadde visst før jeg sovnet. Boo tenkte sikkert ikke noe over det, for han sto jo og sov, men jeg hadde krøllet meg sammen rett på bakken under det store treet i den deilige svale skyggen. Jeg bråvåknet av noe som beit meg. «AU!» Nå spratt jeg opp og hoppet rundt som en gal. Jeg slo og viftet rundt meg med armene, samtidig som jeg ristet på hele meg. Boo åpnet søvnig øynene og kunne ikke la være å le da han så hva jeg holdt på med. «Ser du tar deg en dans», sa han lattermildt. «Au, noe biter!» ropte jeg. «Au, hjelp meg, da!»
Boo så seg dovent omkring og begynte å småtrave bortover mot noe som lignet en stor balje. Han stoppet ved siden av den, snudde seg rundt igjen, kikket mot meg, nikket på hodet og gikk sakte tilbake mens han talte skrittene sine. Hva var det han holdt på med? Hvorfor kunne han ikke bare hjelpe meg?
«Snu deg rundt og se på den baljen der borte», sa han da han var kommet bort til meg igjen. «Bøy deg forresten litt fremover også». Hva var det han holdt på med, tenkte jeg.
«Stå helt stille, helt stille, heeeelt...» Plutselig kjente jeg et kjempehardt spark i rumpa og i neste øyeblikk landet jeg med et SPLÆSJ rett i baljen. Baljen var full av vann og jeg forsvant under med hele meg. Du vet jeg ikke er særlig flink til å svømme, Anna, så jeg må innrømme at jeg fikk litt panikk. Jeg fikk hodet over vannet igjen, mens jeg hostet og harket. «Hvorfor gjorde du det?» ropte jeg og var ganske sint.
«Er det fortsatt noe som biter deg?» spurte Boo rolig. Jeg kjente godt etter. «Neiii, jeg tror ikke det». «Nei vel, da er vel maurene borte da», sa Boo og tok seg en jafs av noen blader som lå på bakken. Jeg gikk bort til treet igjen. Jeg hadde litt vondt på rumpa, var klissvåt og labbene mine lagde våte spor på bakken. Men når jeg kjente etter, hadde det faktisk vært litt deilig med et avkjølende bad i varmen.
Fuglene hadde vært borte i en evighet, og jeg speidet opp mot himmelen for å se etter dem. Det var ikke så lett å se noe nedenfra her, så jeg bestemte meg for å klatre litt opp i det store treet for å se bedre.
«Calvin», hørte jeg bak meg. Det var Boo. «Ikke rør deg!» Jeg hørte på stemmen hans at han mente alvor. «H-hva er det?» hvisket jeg. «Det er noe som beveger seg på grenen over deg», hvisket Boo tilbake.
Du vet når du sier FRYS, Anna, og jeg liksom skal stå helt stille, men aldri klarer det. Det var litt det som skjedde nå også. Boo hadde sagt «ikke rør deg», men jeg gjorde det motsatte. Jeg kikket opp på grenen over og så rett i ansiktet til... Ja, hva var det egentlig?
«Hej, hur mår du?» spurte skapningen. «H-hei», svarte jeg nølende. «Jag är Svensken. Vem är du?»
«Svensken! Er det bare deg?» Boo var tydelig lettet i stemmen.
Jeg klatret ned fra treet, fortalte nok en gang hva jeg het og hvorfor jeg hadde endt opp i Gambia. Svensken var en skikkelig raring. Han klarte ikke å stå stille i det hele tatt. Eller han sto stille, men kroppen hans beveget seg i ett sett. Opp og ned. Frem og tilbake. Han fortalte at han var en Agamer. En Agamer er en type øgle. Det var ikke særlig vanskelig å forstå hvorfor han ble kalt Svensken. Ikke bare snakket han svensk, han hadde også akkurat samme farger som det svenske flagget. Han hadde gult hode og blå kropp.
Boo fortalte at det var mange ulike øgler i Gambia, og at de stort sett ikke var farlige. Men det bodde også andre skapninger i trærne, skapninger som var mye farligere enn øgler. «Hvem da?» spurte jeg. «Det er slangene. Over 40 forskjellige arter», svarte Boo. «Og de kan være svært giftige. Mange av dem jakter i trærne, eller legger egg, eller de sover der. Derfor må du være ekstra forsiktig hvis du absolutt må klatre i et tre. Særlig hvis man er en mus. Mus er nemlig livretten». Jeg kjente at jeg skammet meg litt. Enhver mus vet jo at man må passe seg for slanger. Og jeg kjente meg utrolig lettet over at det bare var Svensken jeg hadde møtt.
Plutselig spisset Boo ørene. «Å, der har vi fuglene», sa han. De kvitret i munnen på hverandre. Det hørtes ut som alle ville fortelle noe på en gang. «Hva sier de?» Jeg måtte nesten rope for å overdøve spetakkelet. «Har de funnet kofferten?»
Boo ba meg om å ta det med ro og vente til han hadde fått snakket med dem. Jeg prøvde så godt jeg kunne å lytte til det de sa. Det var et ord som de sa mange ganger. Det hørtes ut som KAKAO. Kakao? Lurer på hvorfor de sa kakao.
Endelig fortalte Boo meg det fuglene hadde sagt. De hadde funnet kofferten, Anna! Den var på et hotell i en liten by som het Bakau. Bakau. Kakao. Kakao. Bakau. Ganske likt, ikke sant?
Snakkes senere, Anna. Skal ta meg en matbit med Svensken og Boo før jeg drar mot Kakao. hihihi. Jeg mener Bakau!
Klem fra din «terima» eller «harit» Calvin.
PS! Hvis du lurer på hva «terima» og «harit» betyr, er det VENN på mandinka og wolof.