I et land langt, langt borte...
KJÆRE ANNA
Jeg måtte ha sovnet midt i alle «tenk om»-tankene. For vet du hva, plutselig hørte jeg kapteinen si at vi hadde begynt innflyvningen til Banjul. Og for en innflyvning! Det ristet og humpet og skumpet så mye i flyet at jeg trodde nesten jeg skulle falle ut av setet. Godt jeg hadde på meg setebeltet. Jeg hørte noen bak meg si at det var den varme luften fra bakken som gjorde at flyet ristet. Ikke vet jeg. Og jeg brydde meg heller ikke noe om det, for om litt under en halv time skulle jeg lande i AFRIKA. Tenk deg det, Anna! AFRIKA! Skulle ønske du hadde vært her. Det er jo fra Afrika nesten hele familien din kommer. Ja, bortsett fra han litt tullete onkelen din med de små ørene fra India, da.
Jeg måtte ha sovet i nesten 6 timer. Jeg kikket ut av vinduet. På bakken under kunne jeg se litt vann, noen trær, små hus og sandveier som kom nærmere. Fem, fire, tre, to, en og DUNK. Vi hadde landet. Jeg var så spent at jeg nesten ikke kunne vente på at «Fasten seatbelt»-skiltet skulle slukke. Jeg følte meg i mye bedre humør, og alle de dumme «tenk om»-tankene var borte. Nå måtte jeg bare komme meg ut av flyet og finne kofferten. Hvor vanskelig kunne det liksom være?
Jeg nærmet meg utgangen. I det jeg satte foten på trappen ut fra flyet, ble jeg møtt av en vegg av varme. Det var tusenvis av lukter i luften. Jeg stoppet på toppen av trappen og snuste inn luktene. Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket, Anna. Mitt første møte med Gambia. Jeg lukket øynene for å lagre det i minnene mine. Luktene som strømmet mot meg var søte, eller kanskje mer krydret, eller luktet det appelsiner? Jeg vet ikke, det var så mange nye lukter at jeg ikke klarte å skille dem fra hverandre.
Jeg kom meg ned trappen og om bord på en rar «ståbuss» som kjørte oss fra flyet til terminalbygningen. For å komme inn i Gambia, må man ha noe som heter visum. Et visum er et stempel i passet, eller et papir som sier at man kan reise inn i et land og få lov til å bli der litt. I passkontrollen fikk jeg mitt visum. Mannen i luken stemplet musepasset mitt med et stempel som sa at jeg kunne være i Gambia helt til jeg skulle dra hjem igjen, om litt over tre uker.
Så måtte jeg finne bagasjebåndet, og det var ikke vanskelig. Flyplassen i Gambia er veldig liten sammenliknet med Gardermoen og den i Brussel, så da jeg kom ut av passkontrollen var bagasjebåndet rett foran snuten min. Det krydde av turister, og det var hjelpsomme tralleførere. De kastet seg over de nyankomne for å få trille koffertene deres gjennom tollen mot en liten slant.
Rundt bagasjebåndet var det nå helt fullt. Jeg snek meg mellom noen bein og fikk en plass der jeg kunne se all bagasjen. Jeg var fullstendig skjerpet og tok ikke øynene vekk fra båndet en eneste gang. Jeg kunne ikke risikerer å overse den mørkegrå kofferten nå. Båndet begynte å røre på seg. Jeg ventet og ventet, men det kom ingen mørkegrå kofferter i det hele tatt. Egentlig var det ganske rart. På Gardermoen hadde det vært nesten bare mørkegrå kofferter, men her var det alt mulig annet. Det var store plastsekker, og det var små plastsekker. Det var vanlige barnesekker, fargerike plastbager (litt som de blå fra IKEA bare med MASSE farger), men altså ingen mørkegrå koffert med tannbørster og tannkrem i.
Etter en stund var det bare et par andre og meg igjen. Og det var da det skjedde. Kofferten min kom kjørende ut av et hull i veggen. Den nærmet seg med jevn fart. Jeg gjorde meg klar, tok sats og HOPPET. Men akkurat da jeg svevde elegant opp på bagasjebåndet i retning kofferten, ble den løftet av båndet. Jeg landet hardt ned på bagasjebåndet, og i forfjamselsen ble jeg bare sittende helt stille og stirre etter kofferten som nå forsvant ut av ankomsthallen. Og jeg, jo jeg forsvant videre rundt på bagasjebåndet, gjennom hullet i veggen. Ikke før var jeg kommet ut på baksiden av veggen, så kom det en diger koffert farende rett mot meg. Jeg kastet meg til siden, men da kom det en til, og enda en - det kom kofferter og bagger flyvende i ett sett, og jeg måtte slenge meg frem og tilbake. Til slutt lå jeg helt inneklemt mellom all bagasjen og klarte så vidt å røre det ene øret mitt.
Klem fra Calvin som nå står inneklemt på et bagasjebånd.
PS! Håper de som eier bagasjen kommer og henter den før neste runde.