Alkaloen i Essau
KJÆRE ANNA
Magawa hadde allerede stått opp da jeg våknet. Han hadde fylt opp tønnen sin med vann og funnet mer av den søte frukten. Den smakte som en blanding av jordbær og ananas. «Frukten heter soursop», sa Magawa. «Den er veldig sunn, og mange spiser den hvis de ikke føler seg helt bra».
Da vi hadde spist, ryddet vi opp leiren etter oss. Magawa sa at vi måtte gå videre før det ble for varmt. Jeg syntes nesten det var litt trist å forlate leiren. Jeg hadde sovet så godt under den åpne himmelen hele natten, og det var så fint å være med Magawa. De plantene vi hadde hatt rundt bakkesengen vår hadde forresten virket skikkelig godt også. Jeg hadde ikke fått et eneste myggstikk eller noen maurbitt.
Vi fortsatte mot Essau. «Jeg fikk snakket med en firfirsle da jeg hentet vann», sa Magawa. «Han skulle sende beskjed til alkaloen i Essau om at vi er på vei». «Alkaloen i Essau, hvem er det?», spurte jeg.
Magawa fortalte at det er landsbyhøvdingen. Alle landsbyer i Gambia har sin alkalo. Før i tiden kom landsbyhøvdingene fra den familien som hadde grunnlagt landsbyen, men nå blir alkaloene stort sett valgt.
«Men hvorfor sendte du ut beskjed om at vi er på vei til alkaloen?» spurte jeg da han var ferdig med å fortelle. «Fordi vi skal gi han noen kolanøtter», svarte Magawa. «Hvorfor det, og hva er kolanøtter?» spurte jeg videre. Magawa stoppet og tok av seg vanntønnen. «Drikk litt», sa han før han fortsatte.
«Det er vanlig høflighet å besøke alkaloen når man kommer som gjest til en landsby, selv om ikke alle gjør det lenger. Det var nok viktigere i gamle dager. Da skulle alkaloen vite alt som skjedde i landsbyen, og hvis det kom fremmede, måtte han selvfølgelig få greie på hvorfor de kom på besøk. For å vise respekt og at man kom som en venn, skulle gjestene ifølge tradisjonen ha med kolanøtter i gave». Nå var Magawa skikkelig i gang med å fortelle. Det var nesten som om noen hadde gitt han en kolanøtt.
«Kolanøttene vokser på kolatreet. Nøttene er ganske store og kan ha forskjellige farger. De kan være røde, hvite, rosa, gule og lysebrune. Også inneholder de koffein. Du kan spise en nøtt i stedet for å drikke en kopp kaffe. Kolanøttene ble brukt som gaver i mange forskjellige seremonier, som for eksempel navnedager, brylluper og begravelser. Man kunne også bruke dem til magi.».
«Men hvor skal vi få tak i kolanøtter?» spurte jeg. Magawa kikket lurt på meg og sa: «Er du flink til å klatre i trær?» «Jaaa, jeg er vel det», svarte jeg litt usikkert. Jeg husket godt det Boo hadde fortalt om at det kunne være slanger i trærne. Magawa hørte nok på stemmen min at jeg var litt engstelig, så jeg fortalte han at jeg hadde klatret i et tre på flyplassen, og at Boo hadde advart meg mot slangene. «Jeg skjønner», sa han. «Men det skal nok gå bra hvis vi bare finner et kolatre på veien, da».
Det var begynt å bli ganske varmt da Magawa stoppet og været opp i luften med snuten sin. «Kolatre!» sa han bare og forlot veien. Jeg fulgte etter han. Han stoppet foran et høyt tre med lange grønne blader. Han hadde funnet en kjepp på veien, og nå begynte han å hamre løs på stammen. Det bråkte skikkelig. «Hva gjør du?» spurte jeg. «Skremmer slangene i treet, hvis det er noen», svarte han. «Sånn, da kan vi klatre opp».
Jeg var ikke helt sikker på om dette var særlig trygt, men Magawa hoppet opp på stammen og begynte å klatre. Jeg ville ikke at han skulle tro at jeg var pysete, så jeg klatret etter han. Det gikk heldigvis bra. Ingen slanger, bare nøtter. Magawa kan så mye om naturen her i Gambia, Anna. Håper du kan møte han en dag. Jeg vet du kommer til å like han.
Med lommene fulle av kolanøtter gikk vi inn i landsbyen Essau. Det var lett å skjønne at vi var ventet. Det var ingen tvil om at firfislen hadde gjort det den skulle. Øyne fulgte med oss fra overalt. Magawa kjente landsbyen godt og nikket til tilskuerne. Han visste også hvor alkaloen holdt til, og snart sto vi under et digert tre. «Å nei, ikke opp i flere trær!», tenkte jeg halvhøyt, men det skulle vi heldigvis ikke, for ned fra treet kom en flokk med aper. En av dem så skikkelig gammel ut, for den røde pelsen skinte sølvaktig. Det var alkaloen. Han satte seg ved foten av stammen på noe som nesten så ut som en trone. De andre apene satt eller sto bak han.
Magawa presenterte oss og ga han kolanøttene. Alkaloen snakket bare mandinka. Magawa fortalte han om kofferten, om hvordan jeg hadde fulgt etter kofferten fra Norge og om alt jeg hadde opplevd på min ferd. Han fortalte også at vi var ganske sikre på at kofferten var her i Essau.
Alkaloen hørte godt etter, og da Magawa var ferdig, mumlet han på en måte til seg selv. «Norge? Hmm, hvor har jeg hørt det før? Jeg begynner jo å bli litt glemsk, men jeg tror den lille førskolen som vender ned mot Gambiafloden har noe med Norge å gjøre». Jeg kunne se at den gamle apen ikke hadde mange tenner igjen i munnen, og jeg lurte på hvordan han skulle klare å spise alle kolanøttene.
En liten ape kom frem og hvisket alkaloen noe i øret. Alkaloen nikket og begynte å suge på en kolanøtt: «Jeg tror dere skal prøve Little Bryn Nursery School. Det sies det kom en koffert ditt for noen dager siden. Barnebarnet mitt vil følge dere». Magawa tok labben sin og holdt den foran brystet, mens han gjorde et lite nikk med hodet og takket alkaloen. Det hele var veldig høytidelig.
Full av håp gikk jeg etter den lille apen og Magawa i retning førskolen Little Bryn. Håper jeg har superduper gode nyheter i neste brev, Anna.
Klem fra en overoptimistisk superprivatdetektiv Calvin.
PS. Føler på meg at jeg nærmer meg en løsning på mysteriet om den mørkegrå kofferten.