Magawa
KJÆRE ANNA
Jeg trasket meg gjennom det rare, hvite landskapet. Og som sagt, hadde noen snakket til meg nå, ville jeg ikke fått frem en eneste lyd. Halsen min var knusktørr. Det eneste jeg ønsket meg var VANN. Bøtter med kaldt, friskt vann. Jeg var så fryktelig sliten, Anna. Solen stekte fra en skyfri himmel. Tørsten gjorde meg svimmel, og det var akkurat som om bakken beveget seg rundt meg. Jeg bare måtte legge meg ned. Jeg lukket øynene, og etter en liten stund begynte jeg å drømme.
Det var en rar drøm. Noen snuste og slikket meg i fjeset. Jeg kunne høre en vennlig stemme si: «Hvem er du?» For en drøm. Den var liksom så virkelig. Jeg kjente at noen dyttet i meg og at stemmen sa: «Du må våkne. Lukk opp øynene». Den som snakket dyttet i meg en gang til, og jeg skjønte at det var ingen drøm. Med noen av mine siste krefter klarte jeg å lukke opp øynene. Over meg så jeg omrisset av noe som liknet en kjempemus. Jeg prøvde å si noe, men det kom ikke en lyd ut av meg.
«Duuroo?» sa kjempemusen. Hva mente han med det, tenkte jeg. «Water», prøvde jeg å si, men det ble bare til en hveselyd langt nede i halsen. «Ndoh?» prøvde kjempemusen seg igjen. Kunne duuroo og ndohbety vann på Mandinka og Wolof? Jeg tok sjansen og nikket så vidt merkbart på hodet, samtidig som jeg slapt løftet labben min og pekte mot halsen.
Kjempemusen hadde en liten tønne rundt halsen. Han tok den av seg, løftet forsiktig hodet mitt opp og lot meg drikke av tønnen. Det var VANN, Anna. DEILIG VANN. Jeg var reddet. Vannet rant inn i munnen, nedover halsen og ga nytt liv til den slitne kroppen min.
«Hvem er du?» spurte kjempemusen igjen da jeg hadde fått tilbake litt krefter. Jeg fortalte han hvem jeg var, og hvorfor jeg hadde kommet til Gambia. Det ble en litt kort versjon av det jeg hadde opplevd, for det var fremdeles litt vanskelig å snakke.
Det var noe veldig kjent med kjempemusen, eller det viste seg at han var ingen kjempemus, men det var fremdeles noe kjent med han. Han het Magawa og var en Gambisk kjempepungrotte. Når jeg så på han, var det nesten som om jeg så meg selv i speilet. Vi var så like, Anna. Jeg har jo ofte lurt på hvorfor jeg er så stor i forhold til familien min hjemme i Norge. Jeg så at Magawa også studerte meg nøye. Kunne jeg være i familie med Gambiske kjempepungrotter? Det var så mange ting jeg ville snakke med Magawa om, men først måtte jeg finne kofferten.
Jeg fortalte Magawa at fuglene og sauene hadde sendt meg i retning Essau, og at det var derfor jeg hadde endt opp her. «Hvordan tror du de kunne vite at kofferten var i Essau», spurte jeg Magawa. «Men Calvin, har du ikke skjønt det enda?» svarte han lurt. Hva mente han? Hva var det jeg ikke hadde skjønt. «Det var firfirslene», sa Magawa da han så at jeg ikke forsto.
Ja, så klart, Svensken, Mansa og alle de andre spionene... At jeg ikke hadde tenkt på det før.
Magawa visste godt hvor landsbyen Essau var. Det var et stykke dit, så han sa at vi måtte overnatte på veien, men at vi ville være fremme dagen etter. Magawa bodde ute i bushen mesteparten av året og visste alt om det jeg ville kalt å overleve i villmarken.
Vi satte av sted. På veien fortalte Magawa om det rare, hvite landskapet.
«Landskapet er en saltmyr», fortalte han. «Det salte vannet fra eleven flommer over sine bredder, og når solen får vannet til å fordampe, blir saltet liggende igjen og farger landskapet hvitt. I århundrer har gambiere samlet salt fra saltmyrene og solgt til steder som ikke har salt selv, innover i Afrika».
«Det er kanskje litt rart at det er salt så langt opp i en elv, men Gambiafloden renner veldig sakte mange kilometer, og det salte vannet fra Atlanterhavet blir derfor med langt oppover elven», fortalte han videre.
Det var så spennende å høre om alt Magawa visste, og jeg merket nesten ikke at det hadde begynt å bli mørkt.
«Nå må vi slå leir», sa Magawa og stanset. Han været ut i luften akkurat som om han lette etter noe. «Her blir det bra», sa han og gikk inn mellom noen busker. Han viste meg noen planter som hjalp til å holde insekter borte om natten. Vi plukket en del og la rundt oss på bakken. Magawa fant også noen veldig rare, men søte og gode frukter som vi spiste. Mett og trett la jeg meg på bakkesengen min. Jeg kunne høre at Magawa sov allerede. Jeg la labbene under hodet og kikket opp på nattehimmelen. Det var fullmåne og millioner av stjerner på himmelen. Landskapet rundt meg skinte som sølv i lyset fra månen. Det var helt magisk. Jeg lukket øynene, og snart var jeg på vei inn i drømmeland.
ZZZZ klem fra Calvin.
PS! Rart å si, men føler meg nesten litt som hjemme akkurat nå, sammen med Magawa.