Under Afriaks sol
KJÆRE ANNA
Haan flakset, og jeg hang i nebbet hennes, dinglende etter øreflippen. Hun kjempet av alle krefter for å nå land, og at vi ikke skulle havne i vannet. Men hun mistet stadig høyde, og vannoverflaten nærmet seg faretruende. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk til, om Haan fant fram noen ekstra krefter, eller om det var et vindpust som kom oss til unnsetning. I hvert fall steg vi til værs igjen, og Haan klarte til slutt å nå land. Jeg sjanglet og grep fatt i en stang rett ved meg. Det var frihetsflaggstangen, den stangen som de rømte slavene måtte nå for å få friheten tilbake. Anna, vi bruker jo flaggstangen på skolen når vi leker boksen går. Det var en grusom variant av den sammen leken som slavene hadde blitt utsatt for.
Utmattet sto jeg og klamret meg til frihetsflaggstangen for å samle krefter. Jeg følte meg helt fortapt, langt inni Gambia. Jeg blødde fra øreflippen, og jeg kjempet mot tårene som presset på. Dumme mus hadde Haan kalt meg, og hun hadde hatt rett. Jeg var ikke en tøff privatdetektiv Calvin. Jeg var bare en dum liten mus som verken visste hvor han var eller hvor han skulle. Kofferten var nok borte for alltid, og det eneste jeg tenkte på var om jeg noen gang skulle klare å finne veien hjem til deg.
Det var mens jeg sto slik og syntes fryktelig synd på meg selv, at Haan sa. «Jeg vet hvor du kan finne kofferten din». «Haan!» utbrøt jeg. «Er du her enda?» «Du må ikke være sint», ba Haan. «Kan du hjelpe meg å finne kofferten?» Kunne Haan faktisk vise seg å være redningen ut av uføret jeg var i? «Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg dra?» «Kofferten», sa Haan, «er i en by som heter Basse, langt oppover elven». Hun trippet lydløst rundt meg, mens hun pekte ut retningen med den ene vingen. I det samme hørte jeg fuglekvitter, og nå så jeg en flokk med spurver nærme seg. De så ut som fuglene fra flyplassen, og de gjentok det samme om og om igjen. Det hørtes ut som om de sa «Essau! Essau! Essau!» «Basse! Basse!» ropte Haan. Stemmen hennes var blitt skarpere. Essau, var det et annet sted enn Basse? Prøvde Haan å lure meg igjen? Nå var jeg helt forvirret og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Litt høyere oppe, i nærheten av et buskas, så jeg at noen sauer stirret utover elven i samme retning av der jeg sto. I det vi fikk øyekontakt, snudde alle hodene sine mot høyre, nedover elven. Jeg snudde meg i samme retning, men da jeg kikket opp igjen, var sauene borte, som om de hadde forduftet som dugg for solen.
Jeg begynte å traske i den retningen sauene hadde vist meg, nedover langs med elven. Bak meg kunne jeg fortsatt høre stemmen til Haan som ropte: «Ikke nedover! Oppover! Oppover! Basse! Basse!». Men jeg hadde tatt mitt valg. Det var sauene man måtte stole på i dette landet her, ikke denne notoriske spøkefuglen.
Jeg fant en støvete landevei. Den hadde store huller og groper, og labbene mine fikk aldri helt ordentlig feste i sanden. På begge sider var det tørr krattskog. Solen sto høyt på himmelen og stekte på snuten min, så den ble glodhet og rød. Den varme brisen brakte med seg svevesand fra den store Saharaørkenen, mange mil unna. Sanden la seg nedover i halsen min, som var blitt ru og tørr.
Men det ble verre, Anna! Snart endret landskapet seg. Det ble hvitt, nesten som en norsk fjellvidde om vinteren, og det begynte å svi under labbene mine. Nå ble tørsten også uutholdelig. Hvis noen hadde snakket til meg, ville jeg ikke klart å svare. Så tørr var jeg i halsen.
Klem fra Calvin
PS! Jeg får ikke frem et eneste pip, så ikke noe PS fra meg i dag.