Slaveøya
KJÆRE ANNA
Jeg var sikker på at min siste time var kommet. Du vet at jeg er dårlig til å svømme, og nå hadde jeg klart å ramle ut av fergen midt i Gambiafloden. Jeg sprellet med armer og bein for ikke å forsvinne ned i dypet, samtidig som jeg så haifinner komme imot meg.
Men vet du hva, Anna! I det jeg trodde at den ene haien skulle til å spise meg, sprutet den i stedet vann opp av ryggen sin og hoppet over meg, mens den lo. De andre haiene gjorde akkurat som den første, og da forsto jeg at dette ikke var haier likevel. DET VAR DELFINER! De hoppet og spratt og lekte og lo. Jeg vet ikke hva som er verst: å bli spist av en hai, eller drukne blant en flokk delfiner. Jeg kavet i hvert fall fortsatt for å holde meg over vannet og kjente at jeg begynte å bli sliten. Da var det at en av delfinene kom svømmende under meg og løftet meg opp. Jeg grep tak om finnen og holdt alt jeg kunne. «Barra!» ropte jeg til den. «Please, abaraka, jerejef, Barra!» Men den lot ikke til å forstå hva jeg mente. I stedet hoppet den opp og tok en kjempesalto. Jeg ramlet av, men i svevet ble jeg tatt imot av en ny delfin. Slik drev de på, mens de førte meg stadig lengre oppover Gambiafloden.
Da så jeg en mystisk liten øy stige frem i horisonten. Etter hvert så jeg at det vokste trær der, store, sølvgrå baobabtrær. Trærne så døde ut, for de hadde ingen blader. Og oppå en knaus var det en gammel festning. Eller rettere sagt, det var restene av et gammelt fort. Det var noe ekkelt og spøkelsesaktig ved øya.
Nå svømte delfinene rett mot øya, og før jeg visste ordet av det, hadde de kastet meg opp på strandkanten. Jeg reiste meg opp og begynte å kikke meg omkring. En liten rund innhegning av sement var satt opp på en slette nede ved vannkanten. Rundt fortet var det gamle kanoner. Det så ikke ut til at de var brukt på veldig lenge, heldigvis. Det var ikke en levende sjel å se. Alt virket øde og forlatt. Det spøkelsesaktige landskapet fikk det til å gå frysninger gjennom hele kroppen min.
«Hei, Calvin!» hørte jeg med ett en stemme si. Jeg hadde hørt den stemmen før, og jeg visste ikke om jeg likte den. «Her oppe!» Jeg løftet blikket, og på en grein så jeg en helt hvit fugl med lange bein, lang hals og et langt nebb. Det var Haan! Jeg husket hvordan hun hadde lurt meg, og for mitt indre så jeg for meg hvordan jeg hadde stått med rompa i været og hodet inni en krokodillekjeft. Raseriet veltet opp i meg igjen. Jeg grep en stein og kastet den etter fuglen.
«Ikke vær sint på meg da, Calvin», sa Haan. «Jeg ville jo bare gi deg en liten ekstra Gambian Experience, en gambisk opplevelse. Det var jo bare ment som en spøk». Motvillig slapp jeg stein nummer to. «Det er greit, du er tilgitt», sa jeg. Nå husket jeg at Haan jo egentlig var turistguide. Hun ville sikkert bare gi turistene minnerike opplevelser. «Men hva er dette for et sted?» spurte jeg i stedet, og Haan begynte å fortelle:
Jeg var kommet til en slaveøy. Haan forklarte at menneskene som ble fanget og tatt som slaver, ble ført til denne øya. Her ble de lenket sammen og måtte sitte i innhegninger på stranden, lik den jeg hadde sett. Noen få ganger fikk de gå litt rundt. Ellers satt de bare og ventet på at de store seilskutene kom for å frakte dem til Amerika.
«Kanskje så mange som 12 millioner mennesker ble ført over havet fra Afrika på denne måten», sa Haan. Bare fra denne øya hadde omkring 600 slaver blitt hentet med europeiske seilskuter hvert år, fra slutten av 1600-tallet og frem til 1807.
Vi gikk videre oppover og inn i ruinen. «Det var engelskmennene som bygde dette fortet», fortalte Haan. «Og de hadde en grusom lek, mye verre enn den med krokodillene, som du var utsatt for». Leken gikk ut på at en slave kunne få bli fri hvis han eller hun klarte å svømme i land på den andre siden, og løpe opp til en flaggstang, som sto noen hundre meter fra strandkanten. Det var en svømmetur på omtrent to og en halv kilometer. «Var det mange som greide det?» spurte jeg. «Nei, de fleste druknet underveis, eller de ble tatt til fange igjen av fangevokterne».
Vi gikk opp en trapp, og så inn i et mørkt rom. Det var et fangehull. Haan fortalte at slaver som prøvde å gjøre opprør, ble sperret inne her. Jeg gikk inn og grøsset. Plutselig smalt døra igjen bak meg! «HAAN!» ropte jeg, og igjen hørte jeg den ekle latteren hennes. Jeg hamret på døra, men ingen ting skjedde. Litt oppe på veggen var det et hull. Jeg klatret opp og ålte meg igjennom. Det gikk stupbratt ned på utsiden, og langt der nede kunne jeg se hvordan bølgene skyllet opp langs muren. Usikkert begynte jeg å klatre nedover, men med ett fant jeg ikke mere feste og kom meg verken opp eller ned. Jeg klorte meg fast til muren så godt jeg kunne. Da hørte jeg vingeslag. «Å, din dumme mus! Jeg hadde jo ikke tenkt å sperre deg inne for alltid. Ville jo bare gi deg en liten Gambian Experience». Haan løftet meg opp etter øret med nebbet og begynte å flakse med meg over vannet mot den andre siden. «AUU!» Det gjorde fryktelig vondt i øreflippen. Haan fløy med tunge vingeslag og strevde med å holde oss i lufta. Bare hun ikke slipper meg, og bare jeg holder ut smerten i øret til vi har kommet oss til land, tenkte jeg.
Kjære Anna! Ikke vær sint fordi jeg ikke klemmer i dag. Har så vondt i øreflippen, skjønner du.
PS! Gambian Experience, du liksom. Tror ikke Haan og jeg har samme humor!