KJÆRE ANNA
Mansa løp først og jeg hakk i hæl. Han svinset ikke frem og tilbake og rundt om kring som han pleide, men løp rett frem i retning lagerrommet der kofferten var. Lurer på hva som har skjedd, tenkte jeg. Mansa hadde sett helt forskremt ut. KATTENE KOMMER, hadde han sagt. Mansa bråstoppet. Jeg holdt nesten på å tråkke på han, men fikk hoppet over i siste liten.
«Down», hvisket han. Jeg adlød med en gang og kastet meg ned på magen. Vi ålte oss rundt hjørnet til restauranten og stoppet i skyggen av en blomsterpotte. Vi kunne akkurat se gitterdøren til lageret fra der vi lå. Den sto åpen. Det var noen der inne, men den eller de som var der, ble skjult av mørket.
«Vi må komme nærmere», hvisket jeg til Mansa. Han nikket. Forsiktig ålte vi oss i retning av lageret. Nattens stillhet ble brutt av stemmer. «Vi må få låst opp kofferten», var det en som sa. «Jeg prøver så godt jeg kan», svarte en annen, lettere irritert i stemmen. Det var tydelig at stemningen var nervøs, for de andre i rommet fortsatte å mase videre. «Skynd deg! Ingen må se oss her. Nattvakten går snart runden sin.»
Mansa og jeg lå helt stille. Jeg kunne telle seks katter der inne. Fem av dem var grå, og den siste var gul og bustete. GUL og BUSTETE. Det var Mansa sin ulykkeskatt. Den satt foran MIN koffert og prøvde å dirke opp låsen med klørne sine. «Hva er det de gjør», hvisket jeg til Mansa. «De kattene tilhører et syndikat, en forbryterbande. De stjeler fra koffertene og selger tingene på det som kalles for svartebørsen». «Svartebørsen?» spurte jeg. «Ja!» svarte Mansa. «Det betyr rett og slett at de driver og selger ting ulovlig og må skjule det for politiet». «Men hva skal vi gjøre?» spurte jeg. «Vi kan jo ikke la kattene stjele alle tannbørstene og tannkremene. Da får jeg jo aldri vite hvor kofferten egentlig skulle!» I det samme var det som om halen til Mansa vokste en ekstra centimeter. «LOVET JEG IKKE Å VOKTE KOFFERTEN MED MITT EGET LIV!» nærmest ropte han, i det han løp frem mot kattene og satte i et skrekkelig brøl. Først skvatt kattene noe voldsomt. De hoppet vettskremte til side og opp på møbler og avsatser. Nå oppdaget de imidlertid hvor trusselen kom fra, og de skulle til å kaste seg over Mansa, da de hørte en klynkende stemme rope om hjelp.
Den store gule katten hadde hoppet opp på et klesstativ, men hadde mistet balansen og surret det ene benet fast i en ledning. Sakte, men sikkert skled den nå nedover ledningen uten å komme seg løs. Like nedenfor var plastikken på ledningen borte, så de strømførende kobbertrådene var synlige og slo gnister. Bare 20 centimeter til, og Mansas ulykkeskatt ville få et livsfarlig støt i seg. «JEG ER MANSA MANNEH - MANDINKAKRIGEREN», ropte plutselig den lille firfislen og pilte loddrett oppover veggen. Han klarte akkurat å skru av strømbryteren før katten nådde ned til den strømførende delen.
Mansa viftet stolt med halen, som var like hel og lang. Jeg hjalp katten å komme løs fra ledningen. Den gule bustepelsen var ikke lenger bustete, men lå nå stramt rundt kattesinnet. Den kastet et forlegent blikk på sin redningsmann i det den smøg bort. I samme øyeblikk kom en person inn i rommet. Han løftet opp kofferten og bar den med seg. Jeg kikket rådvilt på Mansa og etter kofferten og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. «Skynd deg og løp etter», sa Mansa. «La meg fikse kattene, du er her jo for kofferten». Jeg løp av sted og så at kofferten ble lagt i bagasjerommet på en bil. Like etterpå hørte jeg at motoren startet, og bilen begynte å bevege seg. I det jeg kom ut på hovedgaten, så jeg bilen forsvinne rundt en sving.
Jeg visste ikke annen råd enn å løpe i den retningen bilen hadde kjørt. Da kom det en stor skygge over meg, og jeg hørte vingeslag. Jeg kjente igjen de hese ropene fra Mamma Gribb, og snart satt jeg fast i klørne hennes igjen. «NEI!» ropte jeg. «SLIPP MEG!» «Jasså, du ville ikke være lekekameraten til de små søte kyllingene mine», sa Mamma Gribb. «Hæ, skulle jeg ikke være middagen deres?». «Middagen? Nei fysj! Vi spiser da ikke levende skapninger. Vi ser helst at man har vært død en stund før vi putter det i nebbet», sa hun. «Men hvorfor løp du?» Jeg fortalte henne om kofferten og bilen, og langt nede på bakken kunne vi se at den kjørte på veien.
«Jeg tror den må være på vei til hovedstaden, Banjul» sa Mamma Gribb. «La oss følge etter». Det var blitt lyse dagen nå, og solen hadde allerede hoppet opp midt på himmelen. Mamma Gribb hadde rett. Snart kjørte bilen over en lang bro som gikk gjennom en mangroveskog og ut på en øy. Mangrover er en type trær som vokser i vannet. «Visste du det», sa Mamma Gribb, «at mangrovene vokser utover ved å skyte røtter ned i vannet og i mudderet». Jeg så ned på mangrovene og på Banjul som lå på øya bilen kjørte mot. Ved enden av broen kjørte den gjennom en stor, bueformet port som førte inn til selve byen.
Bilen stoppet på den andre siden av øya. Det var en containerhavn der, og det sto stablet hundredevis av containere oppå hverandre. Noen hadde nettopp ankommet med en stor containerbåt, andre ventet på å bli fraktet av gårde over havet. Like ved siden av var en fergekai. Der stod det lange køer med biler og lastebiler og ventet på å få kjøre inn, og bak en innhegning stod det hundredevis av minst like utålmodige mennesker som også ville med fergen. Bilen med kofferten skulle tydeligvis ikke være med, for kofferten ble tatt ut. Den samme personen som hadde hentet kofferten på hotellet, bar den nå med seg. Han stilte seg i klyngen med alle de andre som sto og ventet. Mamma Gribb slapp meg av like i nærheten. «Nå må du komme deg på fergen. Den går over til Barra», sa hun. «Jeg kan dessverre ikke være med deg lenger, for du vet at jeg har noen sultne små som venter hjemme i redet». Så ga hun fra seg noen skrik og fløy av sted. «TAKK FOR SKYSSEN», ropte jeg etter henne og bega meg inn i folkemengden, jeg også.
Klem fra Calvin
PS! Tenk at smågribbene egentlig ville være vennene mine!