En spøkefugl
KJÆRE ANNA
Det var alt blitt lyst da jeg våknet. Jeg hadde ikke vært så lenge i Gambia, men noe hadde jeg funnet ut. Det var som om soloppgang og solnedgang gikk i fortfilm her. Litt før klokken syv begynte det å bli lyst. Klokken åtte var fremdeles ikke sola å se, men så plutselig var den midt på himmelen. Og der var den helt til den falt ned rundt klokken syv.
Nå som Mansa hadde lovet meg å vokte kofferten med livet som innsats, bestemte jeg meg for å bli litt mer kjent med Gambia. Mansa kjente alle, og han hadde en venn som jobbet på den mest kjente turistattraksjonen i Bakau, nemlig Katchikally Crocodile Pool, krokodilledammen. Denne vennen skulle jeg snart møte. Må innrømme at jeg håpet vennen var alt annet enn en krokodille. Jeg kom meg ut av sengen og tok en kattevask før jeg gikk for å møte Mansa.
Han holdt på å rydde i restauranten da jeg fikk øye på han. «Isama», sa jeg. «Good morning til deg også», svarte han. Han fortalte at det hadde vært en rolig natt, og at han ikke hadde noe å rapportere. Kofferten var fremdeles i lagerrommet bak gitterdøra.
Jeg fikk meg en matbit før vi tok følge bortover til porten. Denne gangen gikk jeg nedover innkjørselen, mens han som vanligsnek seg hit og dit. Det viste seg at vennen til Mansa var en hegre. En hegre er en fugl med lange bein, langt nebb og lang hals. Mansa presenterte oss for hverandre. Hegren het Haan. Hun jobbet som guide i krokodilleparken.
Jeg kjente at det skulle bli deilig med en rolig og avslappende dag. Katchikally Crocodile Pool viste seg å være mer enn en dam med krokodiller. Det var et museum og en liten park der også. Vi gikk først inn i museet. Menneskene i Gambia tilhører opprinnelig forskjellige stammer. Hver av stammene har sine historier som forteller om hvordan de levde for veldig lenge siden. Historiene var ganske ulike, men det var en ting alle hadde til felles. Og det var troen på MAGI og MYSTIKK.
Haan fortalte blant annet om en stamme som het serer. Før i tiden da en serer skulle på jakt, gjorde han hemmelige magiske ting før jakten slik at den skulle bli vellykket. Noen trodde også at jegerne kunne skape seg om til trær eller dyr under mystiske og magiske ritualer for å komme nærmere inn på byttet sitt. Mye av det Haan fortalte var så rart og skummelt at jeg kunne nesten ikke tro det.
En ting jeg syns var veldig rart, var det hun fortalte om noe som het JUJU. En juju er en lykkeamulett mange har på seg for å beskytte seg mot det onde. Jujuer kan også gi mot og styrke til den som bærer den.
Når en baby blir født, får den sin egen juju. Denne jujuen er gjerne et spesielt skjell med en snor i slik at den kan henge rundt halsen eller bindes på overkroppen til babyen.
Etter at vi hadde gått rundt på museet, gikk vi videre inn i parken. Jeg har aldri vært i en jungel før, men fikk litt jungelfølelse nå. Midt i jungelparken sto det største treet jeg noen gang hadde sett. Og dette er egentlig litt morsomt, Anna. For vet du hva slags tre det var? Det var et Elefantfot-tre, eller Annafot-tre om du vil, hihihi.
Treet var så stort at det så ut som om det gikk helt opp til himmelen. Og stammen hadde en merkelig form. Det så ut som om treet hadde «slukt» dyr og mennesker. Et sted på stammen kunne det se ut som om et nesehorn hadde satt seg fast, på et annet sted var det som om det stakk ut en arm.
Haan fortalte at elefantfot-trær er mektige og magiske trær. Hvis man skjærer av syv små biter fra forskjellige steder av stammen, koker det til et brygg og drikker det, får man styrken til en elefant.
Alt Haan fortalte var så spennende. Hun hadde en litt hes stemme, så det gjorde nok at det ble enda mer spennende å høre på. Jeg studerte elefantfot-treet nøye og klarte nesten ikke rive meg løs. Jeg ville gjerne være der lenger da Haan sa at vi måtte gå videre. «Vent litt til. Jeg er ikke helt ferdig», ba jeg. «Gjør som du vil, men snart er dagen på sitt varmeste, og da kan krokodillene bli i veldig dårlig humør», sa hun. Jeg ville helst ikke møte en krokodille i dårlig humør, så hun trengte ikke be meg to ganger.
Med Haan foran og meg bak, kom vi til en liten lysning mellom trærne. Hjerte mitt stoppet i brystet av synet som møtte meg. KROKODILLER! Store, små, gapende, skumle krokodiller. De var over alt. «Jeg anbefaler på det sterkeste at du følger nøyaktig etter meg», sa Haan, «og unngår å komme for nær hodet på krokodillene». Hun gikk lydløst på de lange beina sine og plasserte hvert skritt nøyaktig mellom dem. For meg var det ikke så lett. Labbene mine er ganske store, og dessuten var jeg livredd. Dette skulle jo bli en rolig dag. Istedenfor sto jeg nå midt i en gjeng av krokodiller som holdt på å bli i dårlig humør.
Plutselig flakset Haan opp og satte seg i et tre. I neste øyeblikk lukket en stor og tannrik kjeft seg rundt meg...
Klem fra Haan
PS! Calvin er dessverre litt opptatt nå. Moohahaha...