Spionen

KJÆRE ANNA

Det var jammen bra jeg møtte Ablai. Siden det hadde blitt så sent da vi var ferdige med middagen, fikk jeg lov til å overnatte hjemme hos han. Jeg våknet supertidlig dagen etter. Det var helt stille i huset. Kvelden i forveien hadde jeg fått vite at jeg burde gå ned veien Atlantic Road, til jeg kom til en militærleir. Militærleiren var på en måte starten på Bakau. Etter den lå hotellene på rekke og rad langs sjøen. Det var bare å finne riktig hotell...

Jeg ville ikke vekke noen, så jeg skrev «Abaraka, terima» på en lapp og listet meg ut. (Ablai snakket nemlig Mandinka).

Jeg hadde vært innom fem hoteller uten hell. Det føltes helt nytteløst. Jeg kjente at håpet om å finne kofferten med tannbørstene og tannkremen begynte å forsvinne. I det jeg skulle til å gi opp, så jeg et skilt der det sto African Village Hotel. En pil pekte inn gjennom porten. Jeg snek meg inn, men fant bare en lang innkjørsel. Jeg kunne rett og slett ikke se noe hotell der inne og hadde nesten bestemt meg for bare å gå videre, da jeg hørte en stemme som sa «PSST!» bak meg.

Jeg snudde meg rundt, men så ingen. «PSST! Over here», hvisket stemmen. Nå så jeg hvor lyden kom fra. Oppi et tre, på innsiden av gjerdet til hotellet, satt en liten firfirsle. «Are you looking for a dark grey suitcase», forsatte han med lav stemme. Firfirslen så seg hele tiden nervøst rundt. Jeg gikk nærmere og følte at jeg også måtte hviske. «Yes, I am».

Firfirslen fortalte at han hadde sett en mørkegrå koffert komme for noen dager siden. «Den står nå inne på et lagerrom», sa han. Jeg spurte om han ville vise meg den. Firfirslen så litt usikker ut, men til slutt sa han: «OK, follow me!» Å følge etter han var lettere sagt enn gjort. Han krabbet opp i trær og ned fra trær, under busker og langsmed gjerdet. Jeg stoppet litt andpusten og spurte han hvorfor vi ikke bare kunne gått innkjørselen. Han svarte ikke. Han bare fortsatte, og jeg fulgte etter. Tilslutt stoppet han bak et hjørne på et passe stort hvitt hus og pekte. «Over there», hvisket han.

Jeg holdt på å rope «hurra», men stoppet i tide. Der var den, den mørkegrå kofferten, bak en gitterdør. Jeg fortalte firfirslen hvem jeg var, og hvorfor jeg hadde kommet til Gambia. «I know, I know!» avbrøt firfislen. «Vi har spioner over alt. Det er ingen ting som skjer i Gambia uten at vi firfisler vet om det, og vi har særlig holdt øye med denne mystiske kofferten lately». Firfirslen fortalte videre at han het Mansa, og at familien hans kom fra en lang rekke stolte Mandinkakrigere. Han fortalte også at han jobbet som under cover vaktmester. Han hadde ansvar for å bli kvitt frukt og bær som falt ned fra trærne og fra buskene. I virkeligheten spionerte han på alt som skjedde på hotellet. Jeg spurte Mansa hvorfor vi hadde måttet hviske og snike oss inn på hotellet hvis han jobbet her. Han ble litt brydd av spørsmålet mitt. Så tok han på en måte litt fart og svarte: «I am always afraid», mens han så ned i bakken. «Alle i familien min er så tøffe, som ordentlige krigere, men jeg, jeg er bare en redd liten firfisle. Og vet du hva vi firfisler gjør når vi er redde?» «Nei», svarte jeg. Han hadde tårer i øynene nå, og hele kroppen skalv. «Vi mister halen!» hulket han. «Mister halen?» «Ja, men den vokser jo ut igjen». «Å, da var det kanskje ikke så lenge siden du var redd sist...» svarte jeg, og så på den vesle halestubben. Mansa tidde og så ned i bakken.

Jeg tenkte på det første møtet med deg, Anna, og hvor redd du hadde vært for meg. Men jeg hjalp deg med å overvinne frykten din for mus, så kanskje jeg kunne hjelpe Mansa også.

«Kanskje du kan hjelpe meg å vokte kofferten, og si fra til meg hvis noen tok den ut», foreslo jeg. « I need a proud Mandinka warrior to help me», sa jeg så overbevisende jeg kunne, men han ble nok ikke helt overbevist, så jeg fortsatte å si at han jo kjente området her bedre enn noen annen, og at han var den beste jeg noen gang hadde sett til å snike seg rundt. Mansa kikket på meg lenge, før han rettet seg opp og sa: «HA».

Ha? Hva var det han holdt på med nå da. Sto han der og lo? Jeg prøvde jo å være grei og hjelpe han. Mansa så at jeg ble litt forundret over svaret hans og fortet seg å si: «HA means YES in Mandinka».

Og slik gikk det til at jeg hadde fått meg en stolt Mandinkakriger til å vokte kofferten, samtidig som Mansa hadde fått et viktig oppdrag. Nå var det bare å vente. Og jeg visste i hvert fall hva den første delen av ventetiden skulle brukes til. Mansa hadde nemlig et stort lager med masse deilig frukt og bær. Nam, nam.

Klem fra Calvin.

PS! Mansa betyr konge. Og var det en ting Mansa var helt konge på, så var det å lage fruktsalat. Bon apetit.