Ablai i Bakau
KJÆRE ANNA
I dag er det 10.desember, og det er ikke mange dagene igjen til julaften nå. Håper du har sjekket ut julekalenderen hver dag. Jeg gjør det med en gang jeg våkner om morgenen. Selv om jeg vet hva som skjer, er det fint å drømme seg litt bort og tenke tilbake på alt jeg opplevde.
Men det er ikke alle opplevelsene det er like hyggelig å tenke på. Den med meg som musestek til smågribber er vel noe jeg helst vil glemme. Likevel husker jeg at oppi redet til gribbene var det skikkelig ekkelt. Det lå halvspiste beinrester og gulpeballer overalt. Gribber har visst ikke hørt mye om å rydde akkurat. Jeg må innrømme at jeg var fryktelig redd for at de smågribbene skulle spise meg. Heldigvis er det med smågribber som med småmus og småelefanter at de sover mye. Og mamma GRIBB, hun var stadig på farten etter mat.
I det perfekte øyeblikk klatret jeg opp på kanten av redet og kastet meg ut. Nå var det jo ikke sånn at jeg bare kastet meg ut i det fri. Nei, dette var nøye planlagt og tilrettelagt. Jeg fikk tak i en liane og suste gjennom luften (litt som Tarzan) fra liane til liane helt til jeg var nede. Og jeg ikke kunne dy meg. Jeg bare måtte rope: AOOAOOAOOAOO. Det var selvfølgelig langt fra lurt, fordi smågribbene våknet og begynte å skrike med pipende stemmer etter mamma GRIBB.
Jeg husker at jeg pilte av gårde og før jeg visste ordet av det var jeg inne i byen Bakau. Jeg hadde klart å rømme, og det var bra, men nå var jeg alene igjen.
Men det varte ikke lenge. Jeg ble reddet av min første menneskevenn i Gambia. ABLAI!
Men den historien er nesten bedre på film...
Klem fra Calvin, jungelens KONGE.
PS! Legger ut et nytt brev du kan sjekke her på julekalenderen i morgen.