En dag i november
En koffert full av spenning og magi...
KJÆRESTE ANNA
Nå er det jammen lenge siden jeg har sett deg. Lurer på hvordan du har det akkurat nå.
Også lurer jeg litt på hvor du er hen? Jeg har så mange ting å fortelle deg.
I dag skjedde det noe skikkelig merkelig. Jeg svinset rundt på skolen som jeg pleier, og var akkurat på vei opp trappen til annen etasje da jeg hørte det. Først var det bare en svak lyd, men så ble den høyere og høyere. Lyden kom på en måte fra kjelleren. Jeg snudde og gikk forsiktig ned trappen igjen. Jo nærmere jeg kom kjellergangen, jo høyere ble lyden. Og for en lyd! Du skulle hørt den! Jeg lover deg, den var ikke skummel. Den var liksom mer spennende. Det var en blanding av musikk, bølgebrus, latter, dyrelyder, biler som tutet, summende insekter, sang og masse annet.
Jeg lukket opp døren til kjellergangen og gikk inn. Nå var lyden så høy at jeg måtte holde meg for ørene. Og det var da jeg så den. Min gamle reisekoffert. Du kan tro jeg ble overrasket. Jeg hadde jo lett etter den over alt. Og der sto den nå rett foran meg i kjellergangen. Og vet du hva, Anna? Lyden kom fra kofferten. Jeg listet meg forsiktig bort til den, satte meg ned og strakk labben ut for å åpne den. Jeg var så spent at jeg skalv. I det jeg tok i låsen, stoppet lyden brått. Det ble helt stille. Helt musestille. Jeg tok mot til meg og vred låsen forsiktig om, hørte et klikk, og så spratt lokket opp med et brak. Du skulle sett meg, Anna. Jeg skvatt sånn at jeg tumlet bakover og landet på ryggen med labbene rett opp i været. Du hadde sikkert ledd sånn av meg at det hadde tutet i snabelen din. Også hadde vi fått latterkrampe begge to. Åh, jeg savner deg skikkelig, Anna! Gleder meg sånn til vi sees på julaften. Bare ventetiden ikke hadde vært så lang.
Men jeg vil ikke tenke på det nå. Altså, der var jeg. Reisekofferten min hadde akkurat fylt hele kjellergangen med lyd, og nå sto den der åpen og helt stille foran meg. Jeg kom meg opp, tok et skritt fram og kikket forsiktig oppi. Du vil nesten ikke tro det. Den var full av de gamle brevene dine. Brevene jeg sendte til deg fra min første reise til Gambia. Og vet du hva jeg tror, Anna? Jeg tror lyden kom fra alle brevene. Husker du hvor mye spennende og magisk jeg opplevde på den turen? Kanskje det spennende og magiske er inni brevene? Kanskje alle opplevelsene prøver å komme ut?
Skulle ønske vi kunne åpnet brevene sammen nå. Det hadde vært så fint å dele minnene på nytt, spesielt nå som vi ikke kan reise dit. Men vent litt, jeg har en ide. Vi kan jo dele minnene! Hvis jeg legger ut et og et brev hver dag på internett, så kan du lese dem der du er, og jeg her hvor jeg er. Ja, jeg tror faktisk det kan gå. Og da blir ikke ventetiden til julaften så lang heller. Må gå nå! Har masse som skal gjøres. Møtes på julaften, eller kanskje før på en måte.
Klem fra din beste venn Calvin.
PS Husk og sjekk ut julekalenderen hver dag, Anna. Det er der du vil finne brevene.